Et år siden.

Jeg har egentlig en policy om at alt som skal ut på bloggen min skal være fint. Dette innlegget er noe dypt, og kanskje litt tungt. Men dog veldig ærlig. Og ærlighet er fint. Alltid. 



6 november 2010 våknet jeg opp og kunne bare bevege høyre side av ansiktet. 5 dager senere skrev jeg dette innlegget på blogg.no:

Våkna på lørdag. Kunne bare bevege høyre side av ansiktet. Plutselig.
Skjønte ingenting. Skjønner fortsatt egentlig ingenting. Kommer vel egentlig aldri til å gjøre det heller.
Ikke farlig. Sånn som går over. Hilsen legene. Sykehuset. "Helt normalt".

Fasialis parese.

De stakk nåler i ryggraden min. For å sjekke at det ikke var noe annet. Noe farlig. Kjenner det fortsatt. Tar flere smertestillende daglig enn jeg tør innrømme.

Er litt redd. Men rolig. Vil ikke ergre meg. Vil løpe og skrike. Orker ikke ennå. Snart. Skrike høyt.

Holder pappa i hånden flere timer hver dag. Sånne hender som Jesus hadde. Store. Sterke. Fine.

Kjenner ikke meg selv helt igjen. Tør ikke helt å smile til meg selv i speilet. Dere må nok gjøre det for meg noen uker.

Føler meg rimelig stygg. Og litt sint. Syns det er urettferdig. Men samtidig skjønner jeg at jeg er modig. Finner styrke dypere inn i sjela mi enn jeg trodde gikk. Prøver å være litt glad. Får det ikke helt til ennå. Snart.

Setter så stor pris på all bønn og omtanke.

Hører på Dybdahl, Bon Iver, JBM og McRae.

Sees snart!

En måned senere kunne jeg bevege litt på ansiktet. Enda en måned senere kunne jeg bevege hele ansiktet. Smile. Det kan jeg ennå. 


Ganske enkelt det tyngste jeg har opplevd. Men det gikk. 


MK.